Naa har jeg bedre tid. Det forrige bloginnlegget ble ikke slik jeg ville ha det, baade fordi jeg troppa opp paa nettkafeen uten aa ha forberedt meg i det hele tatt, men ogsaa fordi vi hadde utrolig liten tid.
Jeg begynte aa snakke om spraak, kanskje litt fordi Johanne sa a bloggen min blir lest i spansktimene, men ogsaa fordi det jo er en svaert sentral del av denne turen. Uten spansken jeg kunne fra for av hadde jeg nok ikke faatt saa mye ut av turen som det jeg naa har. Ja, jeg har onkel og tante, som begge kan spansk, men likevel.
For aa glede min kjaere spansklaerer, og for aa plage min kjaere spanskklasse, kommer her et bittelite utvalg av ord som jeg har laert mens jeg har vaert paa dette fantastiske kontinentet:
(Herregud saa vanskelig det er aa gjore et utvalg, jeg har fire fulle sider med nye ord...)
ayudar – aa hjelpe
limpiar – rengjoere
ajo – hvitlok
chiclet – tyggi
runkar – snorke (ja, vi har hatt det svaert morsomt med dette!)
pedo – fis (hehe, dette ogsaa!)
ba (pues) – javell og mye annet
pepino – agurk (ja, jeg har kunnet spise meg mett paa agurk her i El Salvador! Lime ogsaa)
hamaca – hengekoye
temblor – jordskjelv (ja, paa kysten av El Salvador, da vi var der)
serpiente – slange (som jeg for ovrig sto over i sikkert et minutt uten aa vaere klar over det..)
olas – bolger
arena – sand
sobrina – niese (fordi jeg alltid blir presentert som det)
buena suerte – lykke til
almohada – pute (svaert morsomt naar onkel gikk til resepsjonen paa hotellet i El Salvador og spurte om han ikke kunne faa en ”puta” til paa rommet!)
Det var en liten smakebit
Hvor skal jeg begynne? Skal jeg forst fortelle om den nye familien min? Eller den fantastiske maten? Hva med naturen, sommerfuglene, soloppgangene og myggen? Skal jeg forst fortelle om det traumatiske toalettet her paa landsbygda i El Salvador, eller at en maa dysje ute bak et forheng som faller ned om det blaaser? Skal jeg si at jeg kan spise meg mett paa agurker og tortilla, drikke maiskaffe og vann fra plastposer, eller vil dere hore om det harde arbeidet i San Augustin? Er det politikken og det ekstreme engasjementet til folk, om FMLN og Arena (ikke sanden, men det ekle hoyre-partiet), om fotballbanen som nesten er ferdig, eller at jeg naar som helst faar laane hesten til Orlando og ri meg en tur? Skal jeg fortelle at jeg ikke vil dra herfra fordi jeg kommer til aa savne alt (untatt doen og myggen, di forbanna drittsekkene som har spist meg opp), eller at det i gaar ble holdt en fest til aere for oss (og alle som har bidratt til fotballbanen!). Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Heller ikke hvor jeg skal avslutte. Jeg har saa mye jeg vil si, vise, fortelle, jeg skulle onske dere alle var her og kunne oppleve dette sammen med meg, fordi dette, disse folkene i denne lille landsbygda ved navn Los Enriques naer byen Suchitoto i El Salvador har definitivt gjort noe med meg.
lørdag 28. november 2009
tirsdag 24. november 2009
Om spraak
No har eg alt for mykje eg vil skrive om, men alt for lita tid... Difor vil eg skrive om spraaket, det fantastiske spraaket, som paa alle maatar er med paa aa gjere denne reisa meir enn det den allereie er. Spraaket gjer at eg kan snakke med folk, hoyre paa deira historiar og le saman med dei. Alt dette og mykje meir har vore spesielt tydeleg her kor me bur no, paa landsbygda i El Salvador hjaa familien onkel budde hjaa i 2004. Her maa eg presse meg sjolv baade for aa forstaa og for aa faa fram det eg vil seie, og eg merkar paa alle vis at spraaket mitt har betra seg. For det forste nyttar alle hoflighetsform her i El Salvador, noko som har gjordt mitt spraak mykje finare, tykjer eg. Hoflighet er noko ein tydeligvis set hogt her, fordi kjem der nokon inn eller forbi eller naer oss, seier dei "con permiso" og me maa svare "pase" eller "adelante". For det andre maa ein kunne mange ord for aa forstaa samanhengen i samtalane, og nye ord er det difor mykje av. Typisk at eg ikkje kjem paa saa mange no... Mat! Poposas, arroz, frijoles (muchos frijoles!), mandarina, limones, sal, SalvaCola, men er det noko eg verkeleg kjem til aa sakne saa er det tortillasane til Imelda!
No skal me tilbake til landsbygda, og eg kan ikkje skrive meir...
No skal me tilbake til landsbygda, og eg kan ikkje skrive meir...
fredag 20. november 2009
søndag 15. november 2009
Galapagos - voy a volver
Daa var det lenge sidan sist! Me har ikkje hatt internettilgang for no av monge forskjellige grunnar, men helst fordi me har budd paa ein baat paa Galapagos store delar av tida.
Galapagos er ei relativt ny oygruppe utfore Equador, kor mellom anna evolusjonsteorien kom til daa Darwin kom dit i 1835. Det er enkelt aa forstaa facinasjonen Darwin hadde for desse oyene, for ikkje berre er det heilt vanvittig fin natur og eit rikt dyreliv baade paa land og i vann, men alt dette er unikt paa kvar av dei 13 oyene. Artar ein finn paa ei av oyene, finn ein ikkje paa den neste, som berre ligg eit par kilometer vekke. Som sakt saa budde me paa baat, 11 pasasjerar og 9 ansatte.
Eg har ein onkel og ein tante som ofte ikkje snakkar om anna enn det aa fridykke og aa snorkle, og endeleg fekk eg vere med dei og prove det. Ikkje berre ein, men fleire gonger, paa forskjellige stader rundt oyene. Den andre dagen, andre gongen eg snorkla, kom eg litt vekk fraa dei andre i vatnet. Ikkje var eg redd og ikkje var eg kald, for eg plutseleg fekk auge paa noko stort som rorte paa seg i vatnet. Det svevde sakte og stille mot meg, og daa det var ikkje lengre enn to-tre meter fraa meg, gjekk det opp for meg kva det var. Ein hai paa omlag ein og ein halv meter som glei i vatnet berre eit par meter fraa meg. Fiskane i omraadet goymde seg mellom steinane, eller symde for harde livet ut i det store blaa, det vart heilt stille rundt meg og eg laag der, i overflata, heilt stille. Hjartet mitt stoppa og eg slutta aa puste. Eg var livredd, og eg var aaleine. Haien symde ned mot sanden, og ensa meg ikkje ein gong. Heldigvis. Rett under meg symde han, og eg saag etter han daa han forsvant ut av synet, og etter ei lita stund gjekk det opp for meg at eg ikkje pusta. Eg heiv av meg maska og vinka for harde livet for at baaten med guiden skulle sjaa meg, og pusta ikkje ordentleg for eg endeleg var i tryggleik oppi den vesle baaten. Det var heilt vannvittig.
Ein annan dag symde me med to lekne (ville) sjolover, og var til og med saa heldige at me fekk sjaa at den eine besja. Eg holdt paa aa drukne daa eg hoyrde latteren til onkel og tante under vatnet! Det var hysterisk! Me fekk paa det same dykket sjaa to pingvinar fly forbi oss i vatnet, og heile tida saag me mange, mange, mange fiskar i alle forskjellige fargar og fasongar, samt plantar, steinar og skjell. Me fekk og sjaa havskilpadder under vatn, men ingen iguanar som symde.
Naar me forst snakkar om vatn, saa kan ein jo nemne at temperaturen laag jamnt paa omlag 20grader. Det var kaldt i lengda, og temperaturen paa land kroyp enkelt opp til 35grader midt paa dagen, som vart litt varmt igjen. Alle vart solbrende paa forskjellige stader, men no er heile gjengen berre brune og fine.
Paa land var det fuglar og iguanar me saag mest av. Og sjolover. Og selar. Og insekter. Og gekkoar, salamandarar og turistar. Haviguanane er dyra sitt svar paa “metalhoder”, heftigt kule var dei.
Eg kjem ikkje paa nokre konkrete ord i farta, men spansken min har definitivt betra seg fram til no, og ordforraadet har sikkert dobla seg! Det er plutseleg enkelt aa forstaa kva andre seier, men det er framleis ikkje “pan comido” aa snakke. Men det kjem nok.
No maa me springe for aa naa flyet vaart vidare til mellomamerika, Costa Rica. Haaper dykk har det bra, alle saman!
Galapagos er ei relativt ny oygruppe utfore Equador, kor mellom anna evolusjonsteorien kom til daa Darwin kom dit i 1835. Det er enkelt aa forstaa facinasjonen Darwin hadde for desse oyene, for ikkje berre er det heilt vanvittig fin natur og eit rikt dyreliv baade paa land og i vann, men alt dette er unikt paa kvar av dei 13 oyene. Artar ein finn paa ei av oyene, finn ein ikkje paa den neste, som berre ligg eit par kilometer vekke. Som sakt saa budde me paa baat, 11 pasasjerar og 9 ansatte.
Eg har ein onkel og ein tante som ofte ikkje snakkar om anna enn det aa fridykke og aa snorkle, og endeleg fekk eg vere med dei og prove det. Ikkje berre ein, men fleire gonger, paa forskjellige stader rundt oyene. Den andre dagen, andre gongen eg snorkla, kom eg litt vekk fraa dei andre i vatnet. Ikkje var eg redd og ikkje var eg kald, for eg plutseleg fekk auge paa noko stort som rorte paa seg i vatnet. Det svevde sakte og stille mot meg, og daa det var ikkje lengre enn to-tre meter fraa meg, gjekk det opp for meg kva det var. Ein hai paa omlag ein og ein halv meter som glei i vatnet berre eit par meter fraa meg. Fiskane i omraadet goymde seg mellom steinane, eller symde for harde livet ut i det store blaa, det vart heilt stille rundt meg og eg laag der, i overflata, heilt stille. Hjartet mitt stoppa og eg slutta aa puste. Eg var livredd, og eg var aaleine. Haien symde ned mot sanden, og ensa meg ikkje ein gong. Heldigvis. Rett under meg symde han, og eg saag etter han daa han forsvant ut av synet, og etter ei lita stund gjekk det opp for meg at eg ikkje pusta. Eg heiv av meg maska og vinka for harde livet for at baaten med guiden skulle sjaa meg, og pusta ikkje ordentleg for eg endeleg var i tryggleik oppi den vesle baaten. Det var heilt vannvittig.
Ein annan dag symde me med to lekne (ville) sjolover, og var til og med saa heldige at me fekk sjaa at den eine besja. Eg holdt paa aa drukne daa eg hoyrde latteren til onkel og tante under vatnet! Det var hysterisk! Me fekk paa det same dykket sjaa to pingvinar fly forbi oss i vatnet, og heile tida saag me mange, mange, mange fiskar i alle forskjellige fargar og fasongar, samt plantar, steinar og skjell. Me fekk og sjaa havskilpadder under vatn, men ingen iguanar som symde.
Naar me forst snakkar om vatn, saa kan ein jo nemne at temperaturen laag jamnt paa omlag 20grader. Det var kaldt i lengda, og temperaturen paa land kroyp enkelt opp til 35grader midt paa dagen, som vart litt varmt igjen. Alle vart solbrende paa forskjellige stader, men no er heile gjengen berre brune og fine.
Paa land var det fuglar og iguanar me saag mest av. Og sjolover. Og selar. Og insekter. Og gekkoar, salamandarar og turistar. Haviguanane er dyra sitt svar paa “metalhoder”, heftigt kule var dei.
Eg kjem ikkje paa nokre konkrete ord i farta, men spansken min har definitivt betra seg fram til no, og ordforraadet har sikkert dobla seg! Det er plutseleg enkelt aa forstaa kva andre seier, men det er framleis ikkje “pan comido” aa snakke. Men det kjem nok.
No maa me springe for aa naa flyet vaart vidare til mellomamerika, Costa Rica. Haaper dykk har det bra, alle saman!
fredag 6. november 2009
Tilbake i sivilisasjonen
For en tur! Det er baade det beste og det vaerste jeg har vert med paa noen sinne. Me stod opp kl 05.00 og morgenen, og kjorte i mange, mange timer. Paa veien hentet vi 4 personer til som skulle vaere med, og stoppet paa et lokalt marked i byen Calca. Der kjopte vi kokablader til det toyt ut av sekkene vaare. Verdt aa nevne er det at store deler av denne bilturen var paa over 2000-3000moh. Galhogpiggen er 2469moh. Jeg ble litt bilsyk. Det var i Kiswarani, en liten landsby i fjellene, turen begynte paa ordentlig. Vi var til sammen 20 mennesker: 10 turister, 2 guider, 2 kokker, 3 baerere og 2 teltfolk. Der var ogsaa et par muldyr i flokken vaar, og vi begynte og gaa. Og saa stoppet vi. Etter ca 50m. Vi fikk ike puste! Hjertet slo hardere enn naar det er forelsket (og det er gale), hodet dunket, og vi kunne omtrent kjenne at kroppen jobbet paa spreng med aa lage rode blodlegemer. Det var helt fryktelig; vi var helt utslitte etter bare et par skritt, og den forste dagen skule vi gaa i hele 7timer! Men etter aa ha tygget kokablader til det toyt ut av orene vaare i over en time, ble det bedre, i alle fall for noen av oss.
Paa turen motte vi mennesker, spesielt barn, som bor og arbeider oppe i fjellene. Vi saa ville chinchillaer, fugler, planter i hopetall og ike minst enorme utsikter. Det hoyeste punktet den forste dagen var 4450moh. Det er hoyt, for de som lurte paa det! Da vi endelig kom til campen, etter utallige timer i fysisk aktivitet, lurte mange av oss paa om vi virkelig skulle fullfore turen, saa toft var det, men dagen etter var alle med.
Som dere sikkert forstod, saa var dag nummer en kjempevanskelig. Vel, for aa si det slik, saa var den bare barnemat i forhold til dag nummer to. Ikke bare skulle vi gaa i over 10 timer, men vi skulle ogsa bestige to fjell istedet for bare et. Det betyr to ekstreme oppoverbakker det, folkens! Og det hoyeste var 4500moh, som jo ikke hjalp paa hoydesyken hele gjengen hadde... Her kommer en liten beskrivelse av hva hoydesyke er og hvordan vi (store deler av, men ikke hele tiden) hadde det;
For det forste blir en utslitt, som jeg sa tidligere, etter bare aa gaa noen skritt. En har puls som om en skulle ha slaatt sin egen rekord rundt Mosvatnet nesten hele tiden. Det til tross for at en tar mindre enn museskritt og stopper hvert 5min. En foler en har naaler i tinningene, som blir pressa inn av en norskbok (norskbok, folkens!!) paa hver side med et stramt belte rundt. En er svimmel, faar ikke nok oksygen og hjertet slaar seg nesten ut av brystkassen. Etter hvert faar en diaré, som jo ikke er saa kjekt naar en er midt paa fjellet, og om kvelden spyr en. Magen skriker etter mat, en vet en maa spise, men lukten av, SYNET av mat gjor alt bare enda vaerre. Torre kjekt svumler i munnen, til en maa spytte dem ut igjen. Bein, hofter, laar, rygg, skuldre, alt er utslitt, og naar kvelden endelig kommer, saa faar en ikke sove, enten fordi en skjelver som bare faen, fordi en spyr, har diaré, hoster, graater eller fordi noen i naboteltet har eller er det. Helt vannvittig. En vaakner halvveis drukna i neseblod, og baade hender, fotter og oyne er opphovna. En er ogsa skitten og ekkel. Kan tro jeg savna den gode, varme, snille kjaeresten min da jeg laa i teltet, var paa graaten og skalv av baade kulde og utmattelse. Likevel var turen helt fantastisk, og spor du meg naa, ville jeg helt klart ha gjort det igjen. Det var magisk, utsikten, de mektige fjellene (jeg fatter og begriper ikke hva folk skal til Norge for, naar de vilk se fjell!), vaeret, folkene en motte, noen av de andre turistene, samtalene med guidene paa spansk, kokateen og sist men ikke minst: mestringsfolelsen.
Bare saa det er sakt, saa bor de som faar armbaand fra denne turen av meg naar jeg kommer tilbake, vaere fryktelig glade, fordi det tok omtrent alt jeg hadde av krefter til aa komme meg ut av teltet og kjope armbaand av damene som satt i leiren vaar!
Den tredje dagen gikk vi bare i 3 timer i nedoverbakke, for en buss- og togtur til Aguas Calientes ventet oss. Her fikk vi dysje i varmt vann, sove paa hotel, i en seng, og det var ubeskrivelig. Saa var det Maccu Picchu for tur. Bussen gikk 05.30 om morgenen, og turen varte i 20minutter paa en veg mamma ikke hadde godkjent i det hele tatt. Det var hoyt ned, mamma, og bussen kjorte fort.
Det aa ha vaert i Maccu Picchu er noe jeg ikke ville ha vaert foruten. Til tross for at det var enorme mengder med teite turister (sikkert noen kule ogsaa, men dem motte vi ikke), saa var det kjempeflott der oppe. Jeg og onkel hadde det svaert koselig daa tante og Hilde skulle gaa til en inkabru, da vi satt et sted og ble sugd inn i naturen og utsikten. Det var skikkelig sol paa Maccu Picchu, og i gaar kveld var jeg himla rod i ansiktet (jo, jeg smorte meg, hele tiden, med faktor 20!) og solbrent i hodebunnen (nei.. Jeg smorte ikke der...). Det er vondt aa dra fingrene gjennom haaret i dag ogsaa.
I gaar kveld kom vi, utmatta, tilbake til hotellet i Cusco, og i dag sov vi lenge, for en gang skyld. Vi har ogsaa vaert paa et marked, og ellers bare slappet av, sovet, og naa er vi altsaa paa nettcafé. Skal snart ut og spise middag, og det er fint, fordi jeg er litt sulten.
Det finnes bilder og slikt paa tante Mari sin blogg om en stund (dersom dataen ved siden av meg bare vil fungere..), for dem som vil se det:
www.mariroll.blogspot.com
Paa turen motte vi mennesker, spesielt barn, som bor og arbeider oppe i fjellene. Vi saa ville chinchillaer, fugler, planter i hopetall og ike minst enorme utsikter. Det hoyeste punktet den forste dagen var 4450moh. Det er hoyt, for de som lurte paa det! Da vi endelig kom til campen, etter utallige timer i fysisk aktivitet, lurte mange av oss paa om vi virkelig skulle fullfore turen, saa toft var det, men dagen etter var alle med.
Som dere sikkert forstod, saa var dag nummer en kjempevanskelig. Vel, for aa si det slik, saa var den bare barnemat i forhold til dag nummer to. Ikke bare skulle vi gaa i over 10 timer, men vi skulle ogsa bestige to fjell istedet for bare et. Det betyr to ekstreme oppoverbakker det, folkens! Og det hoyeste var 4500moh, som jo ikke hjalp paa hoydesyken hele gjengen hadde... Her kommer en liten beskrivelse av hva hoydesyke er og hvordan vi (store deler av, men ikke hele tiden) hadde det;
For det forste blir en utslitt, som jeg sa tidligere, etter bare aa gaa noen skritt. En har puls som om en skulle ha slaatt sin egen rekord rundt Mosvatnet nesten hele tiden. Det til tross for at en tar mindre enn museskritt og stopper hvert 5min. En foler en har naaler i tinningene, som blir pressa inn av en norskbok (norskbok, folkens!!) paa hver side med et stramt belte rundt. En er svimmel, faar ikke nok oksygen og hjertet slaar seg nesten ut av brystkassen. Etter hvert faar en diaré, som jo ikke er saa kjekt naar en er midt paa fjellet, og om kvelden spyr en. Magen skriker etter mat, en vet en maa spise, men lukten av, SYNET av mat gjor alt bare enda vaerre. Torre kjekt svumler i munnen, til en maa spytte dem ut igjen. Bein, hofter, laar, rygg, skuldre, alt er utslitt, og naar kvelden endelig kommer, saa faar en ikke sove, enten fordi en skjelver som bare faen, fordi en spyr, har diaré, hoster, graater eller fordi noen i naboteltet har eller er det. Helt vannvittig. En vaakner halvveis drukna i neseblod, og baade hender, fotter og oyne er opphovna. En er ogsa skitten og ekkel. Kan tro jeg savna den gode, varme, snille kjaeresten min da jeg laa i teltet, var paa graaten og skalv av baade kulde og utmattelse. Likevel var turen helt fantastisk, og spor du meg naa, ville jeg helt klart ha gjort det igjen. Det var magisk, utsikten, de mektige fjellene (jeg fatter og begriper ikke hva folk skal til Norge for, naar de vilk se fjell!), vaeret, folkene en motte, noen av de andre turistene, samtalene med guidene paa spansk, kokateen og sist men ikke minst: mestringsfolelsen.
Bare saa det er sakt, saa bor de som faar armbaand fra denne turen av meg naar jeg kommer tilbake, vaere fryktelig glade, fordi det tok omtrent alt jeg hadde av krefter til aa komme meg ut av teltet og kjope armbaand av damene som satt i leiren vaar!
Den tredje dagen gikk vi bare i 3 timer i nedoverbakke, for en buss- og togtur til Aguas Calientes ventet oss. Her fikk vi dysje i varmt vann, sove paa hotel, i en seng, og det var ubeskrivelig. Saa var det Maccu Picchu for tur. Bussen gikk 05.30 om morgenen, og turen varte i 20minutter paa en veg mamma ikke hadde godkjent i det hele tatt. Det var hoyt ned, mamma, og bussen kjorte fort.
Det aa ha vaert i Maccu Picchu er noe jeg ikke ville ha vaert foruten. Til tross for at det var enorme mengder med teite turister (sikkert noen kule ogsaa, men dem motte vi ikke), saa var det kjempeflott der oppe. Jeg og onkel hadde det svaert koselig daa tante og Hilde skulle gaa til en inkabru, da vi satt et sted og ble sugd inn i naturen og utsikten. Det var skikkelig sol paa Maccu Picchu, og i gaar kveld var jeg himla rod i ansiktet (jo, jeg smorte meg, hele tiden, med faktor 20!) og solbrent i hodebunnen (nei.. Jeg smorte ikke der...). Det er vondt aa dra fingrene gjennom haaret i dag ogsaa.
I gaar kveld kom vi, utmatta, tilbake til hotellet i Cusco, og i dag sov vi lenge, for en gang skyld. Vi har ogsaa vaert paa et marked, og ellers bare slappet av, sovet, og naa er vi altsaa paa nettcafé. Skal snart ut og spise middag, og det er fint, fordi jeg er litt sulten.
Det finnes bilder og slikt paa tante Mari sin blogg om en stund (dersom dataen ved siden av meg bare vil fungere..), for dem som vil se det:
www.mariroll.blogspot.com
søndag 1. november 2009
Hola todos!
For dykk som ikkje veit det, saa er eg no i Sor-Amerika saman med tre fantastiske menneske; onkel Ommund, tante Mari og Hilde, mor til Mari. No er eg og tante paa ein internettkafe i byen Cusco, som ligg paa 3350m. Me vert voldsomt slitne av aa gaa opp trapper, alle har litt vondt i hovudet, og daa me landa, hadde me vondt for aa puste, og difor lurer me voldsomt paa korleis det skal gaa paa turen me skal byrje paa i morgon klokka 5.15 om morgonen (det er ikkje saa stress, me vakna av oss sjolv klokka 6 i dag). Som mange av dykk allereie veit, saa skal me til Machu Pitcchu, inkabyen oppe i fjella. For me kjem dit, skal me paa ein lang tur over mange fjell. Opp og ned. Den eine dagen skal me gaa i 10 timer, og om natta skal det vere ned til -2 grader. Me skal sove i telt. Men eg trur det vert ein magisk tur, som skal vare i 4 dogn.
Fram til no har me om nettene vore paa ufrivillig diskotek og fest, etter som at baade byen Lima (som me var i i omlag 1 dogn), samt Cusco er livlige om natta.
Spansk? Joda, det gaar greit no, men det var mykje vanskligare aa snakke med peruanarane enn med Terje og klassekammeratar... Dei snakkar ein smule utydeleg, men eg vert nok vant til det!
Det var berre ei kort oppsummering, slik at dykk veit me har det bra:-)
Nye spanske ord som eg kjem paa i farta:
- entretenimiento - underholdning
- cinturon - setebelte
- jugo de naranja - appelsinjuice
Fram til no har me om nettene vore paa ufrivillig diskotek og fest, etter som at baade byen Lima (som me var i i omlag 1 dogn), samt Cusco er livlige om natta.
Spansk? Joda, det gaar greit no, men det var mykje vanskligare aa snakke med peruanarane enn med Terje og klassekammeratar... Dei snakkar ein smule utydeleg, men eg vert nok vant til det!
Det var berre ei kort oppsummering, slik at dykk veit me har det bra:-)
Nye spanske ord som eg kjem paa i farta:
- entretenimiento - underholdning
- cinturon - setebelte
- jugo de naranja - appelsinjuice
Abonner på:
Innlegg (Atom)